MINNER FRA MITT LIV
-------------------------------------------

Det var en gang – slik begynner jo alle eventyr. Jeg skal forsøke å skrive et eventyr fra virkeligheten. Livet kan jo ofte sammenlignes med et eventyr - for vi møter vel både gode og onde feer på vår vandring gjennom livet.

Jeg er nå blitt 81 år – og i den alderen er det mye en kan se tilbake på. Klok og fornuftig har en vel ikke vært bestandig – for de egenskapene kommer åpenbart seint i livet. Når jeg nå ser tilbake, kan jeg nok ofte tenke ” hvorfor gjorde jeg slik og ikke sånn”.

Vel, dette var en kort innledning til noen minner fra mitt hittils lange liv.

Jeg ble født og vokste opp i en vakker bygd i Øvre Eiker. Fiskum – som bygda het – lå ved en stor innsjø og med vakre gårder omkranset av skog. På søndagene var det en egen stemning da ”kirkebåtene” kom over vannet med folk på vei til kirken.

Vi bodde på en gård oppunder Månsåsen til jeg var ca 5-6 år. Da måtte vi flytte for min mor var blitt syk. Hun hadde fått sukkersyken som det ikke var noen botemiddel for den gang. Vi rodde over vannet med flyttelasset – til Bestemor og Bestefar. Mor var sengeliggende og ble sykere etter hvert. Så min barndom ble trist.

Da jeg var 7 år begynte jeg på skolen. Den lå ikke langt unna – bare opp et jorde. Jeg likte å gå på skolen, men jeg følte meg litt såret da de andre barna stadig spurte meg ut om moren min. Hun døde da jeg var 8 år. Jeg husker at hun på det siste sa til bestemor at hun måtte passe godt på Sofie.
Og det gjorde bestemor. Jeg hadde det godt og sorgfritt hos henne. Bestefar hadde ikke så god helse – så han gikk mest og småjobbet med litt av hvert. Han hadde en båt – og jeg fikk være med når han var ute og fisket. Det var mye god fisk i Fiskumvannet – gjedde, abbor, brass m.m. Det var også ender ved vannet – og dem jaktet far på.

Langs vannet gikk det en sti fra den gamle kirken fra det 17. århundre. Den stien gikk jeg mange ganger. Det lå tre hus langs med stien – det ene het ”Kuskern”, det andre het ”Kølen” og i det tredje bodde vi. Jeg aner ikke hva navnene på husene betydde eller hvor de kom fra. Det var også et flott piletre langs med stien og en kjempemessig bjørk som det måtte 8-9 personer til for å kunne ta rundt.

Bestefar hadde en liten potetåker – og ved siden av den lå min lekestue. Her hadde jeg koppestell som jeg lekte gjestebud med sammen med dokker jeg hadde fått fra prestegården. Der var jeg ofte og lekte - for presten hadde to barn omtrent på min alder. Vi plukket jordbær sammen som vi trædde på strå.
Våren var en fin og koselig tid. Jeg var med bestefar da han tjærebredde båten. Den lukten minner meg alltid om vår. Så kom St. Hanskvelden. Rusk og rask ble sanket sammen til de mange bålene som lyste opp rundt hele vannet. Trekkspill, sang og dans over alt. Da får jeg si som det står i sangen:

- Hvor så du en bygd mer vakker -
ved Fiskumvannets strand –
hvor akre og skogkledde bakker –
seg speiler i klareste vann. –

I den gamle kirken var det bestandig basar ved St. hans. Det var litt av en begivenhet – og jeg gledet meg en lang tid i forveien. Tiden hos bestemor og bestefar var nok den beste og lykkeligste perioden i min barndom. Men den ble kort. Da jeg var 10 år giftet far seg igjen og jeg måtte flytte fra bestemor og bestefar.

Et nytt avsnitt av mitt liv begynte. Nå fikk jeg lengre vei til skolen – en time å gå. Jeg fikk stemor. Hun var vel ganske OK, men det var jo ikke det samme som mor eller bestemor. Jeg savnet den kjærlighet og ømhet som tidligere hadde omgitt meg. Jeg gråt mange ganger da jeg følte meg ensom hjemme. Far var streng. Jeg hørte aldri et vennlig ord fra han. Min beste tid var på skolen. Hjemme var det alltid mye å gjøre. Stemor fikk barn – og jeg ble barnepike. Far var snekker og bygningsarbeider og var borte hele dagen. Vi hadde 2 kuer, en gris, sauer og høner. Alle skulle stelles – og det var også min jobb. Jeg kan huske at jeg bar bøtter med vann om vinteren så skjørtet frøs til is – og jeg fikk gnagsår på skulderen av tauet jeg bar ved i fra skogen. Vinteren var kald. Jeg måtte bruke ski eller truger når jeg skulle hente ved - og jeg frøs på beina mange ganger. Det var ikke så fint utstyr den gang som nå. Det hendte ofte at det snødde så kraftig at det var vanskelig å komme seg den lange veien til og fra skolen. Jeg hadde følge med to gutter som gikk foran og jeg etter. Det hendte at jeg da stakk innom bestemor, men hun måtte følge meg hjem etterpå ellers fikk jeg skjenn.

Men søndagene hadde jeg en del fri – og da var jeg ofte inne i skogen for meg selv. Særlig om våren var det fint her når det begynte å bli bart under trærne og jeg kunne høre orrhanen spilte tidlig om morgenen. Da kunne jeg gå langt uten å bruke ski eller truger.

Så døde mine to halvsøsken som jeg hadde fått et meget nært forhold til under den tiden jeg var deres barnepike. De døde av lungebetennelse begge to. Det gikk hardt innpå meg. Siden den gang har jeg aldri likt å høre kirkeklokker. De minner meg om død og sorg.

Nå begynte et nytt kapitel i mitt liv. Jeg ble konfirmert i 1896 i Fiskum kirke. Det var ingen fest den gang – så det var bare å gå hjem igjen etter seremonien som en hver annen søndag. Jeg husker at jeg fikk noen hilsningskort – det var det hele. Så flyttet vi igjen. Far skulle bygge nytt hus, men foreløpig skulle vi bo et sted tvers over skogen. Jeg bar diverse småting med meg i en stor sekk på ryggen. Litt redd var jeg - for jeg hadde hørt at det spøkte der vi nå skulle bo. Folk var jo svært overtroiske på den tiden. Men vi verken så eller hørte noe til spøkelsene den korte tiden vi bodde der.

Far holdt på å bygge et nytt hus – og da kjøkken og stue var ferdig, flyttet vi inn. Fjøset og uthusene var bare halvferdige, men såpass at kuene og hønsene fikk plass. Vi fikk litt problemer med reven som stadig var på hønsejakt. Han fikk tatt to stykker.

Nå var jeg blitt 15 år og ville prøve å stå på egne ben. Jeg fikk tjeneste som enepike på en stor gård. Der var det 12 kuer, griser, sauer og høns – så det ble mye å gjøre. Det varte imidlertid ikke så lenge – bare ett år. Stemor var blitt syk og jeg måtte flytte hjem igjen. Hun fikk lungebetennelse og ble sengeliggende så jeg måtte pleie henne, skjøtte dyrene og lage mat. Far var jo på arbeidet hele dagen. Dessuten var min halvbror Herman bare 8 år den gang og trengte også litt tilsyn.

Pinseaften kom og alt omkring sto i vårens tegn, men det ble allikevel en trist tid. Min stemor døde. Jeg kan huske at Herman satt og spilte på et lite trekkspill han hadde fått. Han forsto åpenbart ikke så mye av det som skjedde rundt ham.

Da begravelsen var over, ville jeg ikke bli hjemme - så far måtte gjøre seg av med dyrene. Herman flyttet til sin bestemor som bodde like ved. Far flyttet til et hus nede i bygden. Det huset overtok Herman en del år seinere. Jeg havnet på en stor gård som het Rød. Her skulle jeg være innepike. Det var en budeie på gården, men jeg måtte også hjelpe til med melking og annet – for det var 16 kuer, en skokk griser, høns og 2 hester som skulle stelles.

Jeg hadde det forholdsvis bra de 5 årene jeg var på Rød. Riktig nok var det et slit fra kl. 6.oo om morgenen til kl. 22.oo på kvelden. Lønnen var ikke så mye å skryte av – 30 kroner om året pluss to kjoler og to par sko. Det gikk da på et vis, men man måtte selvsagt være svært nøysom. Jeg hadde en kjole og et par sko bare til pent.

Det fantes både ungdomsforeninger og sangforeninger i bygda – og det ble arrangert dans hver uke. Dansen gikk til den lyse morgen – og det gikk hardt ut over skosålene. Jeg husker godt hvor trett og sliten jeg var på hjemveien mang en morgenstund. Da bestemte jeg meg for å holde meg hjemme neste gang. Men det var ikke fred å få fra vennene så det endte med at jeg måtte bli med til dansen neste gang også. Så lenge en er ung skyr en jo ingen ting for å få litt atspredelse.
Julen på landet var en koselig tid som jeg alltid gledet meg til. Da skulle det bakes, slaktes og brygges. Alle deltok i forberedelsene. Det var Rød og frue, 3 voksne gutter og vi to tjenestejentene. Julaften ble det kokt en stor suppegryte. Suppen ble servert kl. 11.oo med brød og kjøttpålegg. Litt seinere var det mølje og flatbrød med fett over. Så kom julekvelden med risgrøt, lutefisk, ribbe og pølser. Til drikke var det hjemmebrygget øl. Jeg skal si det smakte!

På første juledag reiste herskapet til kirken i bredsleden. Man kunne høre dombjeller klinge over hele bygda. Så fulgte juleselskaper og vi fikk besøk av julebukker. Julen sitter i min erindring som en lyst og hyggelig minne – et virkelig lyspunkt i vintermørket.

Men – forandring fryder, heter det jo. Jeg ville prøve meg i byen denne gang – og reiste til Kongsberg. Her fikk jeg plass som enepike i et stort hus der herskapet også drev en slakterforretning. Det var 9 ansatte av oss og mye arbeid å gjøre. Men lønnen var jo bedre – kr. 10.oo i måneden. De ansatte spiste også på stedet – og jeg sto for matlagingen. Herskapet var hyggelige folk og stelte bra med sine folk. Hver søndag ble det servert en stor stek. Jeg hadde fri annen hver søndag etter oppvasken.

Det var ikke så mye å foreta seg i fritiden. Hos Frelsesarmeen var det musikk og sang – og i Arbeidersamfunnet var det dans av og til. Her ble det også arrangert karneval i februar. For å feire St. Hans dro vi til Sølvgruvene. Det var en mil dit – og da det ikke fantes kjøretøyer måtte vi nok bruke bena. En kort periode på vinteren var det marked i byen. Karusellene snurret og det tutet og låt alle steder. Her fantes også en ny oppfinnelse som ble kalt ”fonograf”. Når den ble satt i gang, kunne man høre en stemme som leste ”Terje Vigen”. Det kostet 10 øre. ”Verdens største mann” og ”Verdens minste mann” var på besøk, det var boder med all slags skrammel – og man kunne kjøpe honningkaker. Under markedstiden ble det på torsdag arrangert ”Ungdommens dag”. Da kom det ungdom reisende fra alle bygdene omkring. Det ble enda mer liv og røre. Vi hadde det alltid moro på markedet.

Kongsberg var en trivelig by – og litt spesiell. Kirken var kjent for sitt flotte orgel og for freskomaleriene i taket. Oppe på det store galleriet ble det faktisk spilt kort under gudstjenestene! Numedalslågen rant gjennom byen. Jeg syns ennå jeg kan høre suset fra de mange strykene der elven fosset i vei.

Men jeg ble ikke så lenge i Kongsberg. En venninne skrev til meg fra Drammen. Hun skulle giftet seg og spurte om jeg kunne overta hennes jobb. Hun hadde lovet husfruen å skaffe en pike hun kjente – og det var meg. Jeg tok jobben og flyttet til Drammen – til telegrafmester Pryser. Det føltes litt rart og litt spennende å reise rett inn i en jobb hos folk jeg aldri hadde sett. De hadde jo ikke sett meg heller. Men det gikk bra. Det var 9 personer i husholdningen – så her var også mye å gjøre. En gang i uken vasket jeg også kontorene til Pryser på jernbanen. Lønnen var 12 kroner måneden. De to kronene var for kontorvasken.

Det fantes ikke så mye hjelpemidler den gangen. Det ble mange tunge tak. Fruen i huset var snill og hun og jeg arbeidet godt sammen. Vi hadde nok å gjøre hele dagen. Klesvasken var ekstra slitsom. Tøyet ble lagt i en stor tønne og kokende lutvann ble helt over, tappet ut og helt over igjen – mange ganger. Da var vi som regel ikke ferdig før bortimot klokka ett på natten. Fruen ville alltid selv stive og stryke alle skjortene - med løse snipper og mansjetter.

Drammen var også en trivelig by. Det fantes jo ikke kino den gangen, men i parken var det en del opptredener om sommeren. Det kostet 30 øre å komme inn. Da kunne man se forestillingen og ellers spasere rundt i de vakre og fredelige parken. Frelsesarmeens møter ble også flittig besøkt. Vi likte jo sang og musikk. Om søndagene – når vi hadde fri – dro vi opp til Bragernesåsen. Det lå en liten paviljong der den gang. Nå – 60 år senere – ligger det et stort bevertningshus her på toppen av ”Spiralen” – veien som er sprengt ut i fjellet.

På St. Hans-aften dro vi opp til et sted som kaltes ”Klapptjern”. Her var det dans og moro i meget vakre omgivelser. Klokka ble som regel både 3 og 4 på natten før vi bega oss på hjemveien – tilbake til hverdagens strev. Jeg var jo ung den gangen og hadde ikke mange bekymringer. Det var egentlig en ganske sorgløs og fin tid – sett med datidens øyne.

Vi var to venninner som stadig holdt sammen. Vi hadde fått ordnet det slik at vi hadde fri på samme tid – og var alltid sammen i fritiden. I to år holdt vi til i Drammen, men så fikk vi lyst på Kristiania. Så vi dro en dag til Kristiania for å oppsøke et festekontor. Vi ville forsøke å få ansettelse hos samme arbeidsgiver.
Men det fikk vi ikke. Jeg fikk post som stuepike i et herskapshus på Nedre Smestad. Min venninne fikk post som enepike i Dalsbergstien hos familien Windt. Så dro vi tilbake til Drammen for å si opp plassene våre der. Jeg skaffet en pike fra mitt hjemsted Fiskum som etterfulgte meg.

Etter oppsigelsestiden – 14 dager – dro vi til Kristiania og tiltrådte våre stillinger der. Etter kort tid skjedde en merkelig tilfeldighet. Der min venninne jobbet var det mye selskapelighet og de måtte ofte ha ekstrahjelp. En gang jeg var der og hjalp til hadde de også en annen dame som ekstrahjelp. Hun het fru Ekelund. Det var min manns første kone! Mange år senere ble jeg altså gift med hennes mann. Et i sannhet merkelig sammentreff.
Det ble også holdt en del selskaper i den store villaen der jeg var stuepike. Det var 6 personer i familien. Min jobb var å dekke bord og varte opp ved alle måltider, rydde og gjøre rent i hele huset, børste alt tøy, pusse sko, pusse og fylle alle lamper med olje og hvis det var selskap om kvelden måtte jeg jobbe til langt på natt. Det ble lite fritid, men jeg var ung og sterk så jeg greide meg bra.

Det bodde en familie i 2. etasje i det store huset og fruen der spurte om jeg kunne skaffe henne en stuepike. Jeg ble selvsagt glad for den forespørselen og dermed fikk min venninne hjemmefra posten. Nå bodde vi begge på Smestad og hang sammen som to erteris. Vi var alltid sammen i fritiden. Selv om arbeidet kunne være slitsomt, gikk det mye lettere nå når vi hadde hverandre så nære.

Vi to hadde det mye moro sammen. Dro ofte med Holmenkoll-kuskene opp til Holmenkollen. Vi måtte som regel gå hjemover, men det var jo bare en fin tur. Om vinteren var det aking i Korketrekkeren. Vi var også mye på dans på gårdene rundt omkring. Vi fikk som regel lov til å danse i drengestua. Det var ca 20 ungdommer i området så kavalerer manglet vi aldri.

Den gang var det ikke så mye bebyggelse her. Det var bare de store gårdene Smestad, Tuengen, Holmen, Bogstad, Grini og Borgen. Hvis vi skulle en tur til byen måtte vi gå Sørkedalsveien nedover mot Majorstua. Jeg husker godt det lille, røde huset som ga stedet sitt navn.

I byen ble det enten et teaterbesøk eller en tur innom Dovrehallen eller Maxim. Hjemover igjen kunne vi ta trikk til Majorstuen, men resten av veien måtte vi gå. Som regel hadde noen av guttene munnspill – så veien ble kortet med mye sang og latter. Vi hadde det faktisk moro sammen hele tiden. Livet var lett og lyst den gangen.

Det var min jobb å ringe med matklokken på stabburstaket kl. 07.oo på morgenen. Jeg var så trett mange ganger at jeg nærmest gikk i søvne og serverte frokost til folkene på gården. Melkekjøreren spiste frokost sammen med oss, men gårdsfullmektigen hadde eget hus på gården og spiste alltid hjemme hos seg selv.
Kokka på gården var gift og var fra Solør. Det var ikke så vanlig at gifte kvinner jobbet på den tiden, men det var jo blitt dårlige tider – økonomisk -, spesielt for arbeidsfolk og hun ville tjene litt ekstra. Jeg tjente kr. 15.oo i måneden – og måtte være nøysom. Men vi hadde da pene klær selv om vi ikke kunne variere slik som nå. Vi var nok ikke så fordringsfulle heller.

Tiden gikk. Familien som leide 2. etasje flyttet til et sted på Vindern og min venninne med dem. Vi møttes ikke så ofte lenger – og jeg ble rastløs og fikk en kokkepost hos oberst Strukstad på Gulleråsen. Her var det 2 stuepiker, en mellompike - og altså jeg som kokke.
Familien for øvrig besto av obersten og frue, 3 voksne døtre og en sønn som studerte. Villaen var stor og lå i et pent strøk. Her var det mye selskapelighet. Det var en krevende stilling å være kokke, men det gikk bra.

Obersten og frue skulle feire sølvbryllup. Det måtte utsettes fordi obersten skulle være med å ta i mot den danske prins Carl som da var valgt til konge i Norge under navnet Håkon den 7. Jeg var der da Håkon kom i land med kronprins Olav på armen. Seinere en gang var kongen gjest hos obersten – og jeg var jo litt stolt da kongen kalte ut tjenerstaben og takket for god mat og god service.

Men sølvbryllup ble det, Her ble det servert champagne og rhinskvin – og det hendte nok at betjeningen også ble litt påvirket. Jeg husker nå at vi også hadde sølvbryllup på Smestad med omtrent samme prosedyre.

Også her var aking om vinteren en av de populære fritidssyslene. Det gikk fint fra Gulleråsen til Slemdal, men Korketrekkeren var også i skuddet.
Ja, det hendte jo så mye på den tiden, men man kan jo ikke få med seg alt. Jeg må jo begrense meg til noen glimt av mitt liv.
Jeg sluttet hos Strukstad og fikk jobb på kjøkkenet hos Original Pilsen. Derfra flyttet jeg til en kokkestilling på et hotell i Rosenkrantsgaten. Her likte jeg meg ikke særlig godt. Arbeidsdagen sluttet ofte ikke før midt på natten – så her ble jeg bare et år.

Så jobbet jeg en tid med litt av hvert, vasket, småjobber som kokke, serveringsjobber med mer. Jeg fikk meg en leilighet i Mariboes gate 12. Her traff jeg den mannen jeg ble gift med – Gustav Adolf Ekelund. Han var enkemann og alle barna hans hadde reist til USA. Vi var jo ensomme begge to, min ungdoms kjærlighet var borte og jeg likte å ha noen å stelle for.

Vi fikk det bra sammen og fikk 4 barn. Det var tunge tider og mye slit. Jeg tok på meg jobber ved siden av morsyrket. I 30 år var jeg renholder på skole. Jobbet grytidlig om morgenen og seint på kvelden. Selv om det var slitsomt var jeg i godt humør og jeg hadde god helse.

Om vinteren bar jeg koks fra gassverket og dro vedsekker på kjelke. Det var tungvindt, men koselig i Maribogata 12. Det var hyggelige mennesker som bodde i gården. Alle var hjelpsomme mot hverandre og barna var snille og hjalp til så godt de kunne. Nå er barna gifte vær på sin kant og har det bra.

Fra Maribogata flyttet vi til Etterstad sammen med min datter (Tutta) og hennes familie. Etter noen år fikk min svigersønn og datter leilighet på Keyserløkka. Min yngste sønn (Fritjof) og hans familie som bodde i vår gamle leilighet i Maribogata flyttet til oss. Så flyttet de til Bøler. Min mann døde og leiligheten ble for stor for meg. Da overtok en av sønnene (Doffen) leiligheten og jeg flyttet til Kampen. Min eldste sønn (Dinty) som hadde overtatt leiligheten i Maribogata flyttet til Tøyen – og da var det ikke lenger noen av oss igjen i Maribogata.

Det ble mye flytting i løpet av forholdsvis få år, men vi greide da å skaffe tak over hodet på hele familien. Selv bodde jeg 6 år på Kampen før jeg fikk meg en trygdeleilighet på Bøler. Her fikk jeg det godt etter mange års strev og slit. Alle mine barn er hjelpsomme og sørger for meg på alle måter. Selv om jeg alltid har vært fattig på penger – føler jeg meg rik nå.

Ja, dette var noen små glimt fra mitt omskiftende liv. Når jeg ser tilbake på min barndom og ungdom nå – ser jeg jo at jeg ikke alltid valgte fornuftens vei. Visdommen kommer med alderen, men det er vel kanskje ikke så bra å være for klok heller.